Historie

Drøbak Studiescenes historie

«Velkommen! Bienvenue! Welcome!»

Thalia, scenekunstens gudinne, har – i den gammelgreske tradisjon – bare to ansikter. Det er jo en slem forenkling. Hun har tusener. Intet menneskelig skal være teatret fremmed. Tvert om er det teatret som skal sette søkelyset på våre dårskaper, vår hverdag og vår storhet. Teatret, og nå bruker jeg svære ord, skal på mange vis være større enn livet. Aldri skal jeg glemme en scene fra Mumi-forestillingen «Troll i kulissene» i Oslo for 40 år siden, det var et gjestespill fra Lilla Teatern i Helsingfors.

Mumi-familien kom til et nedlagt teater; noe de ikke ante hva var. Den eneste som var tilbake der, var en gammel og arrig teaterrotte, som støtt skjelte ut de nyankomne fordi de ikke visste noe om teater.

Men mumi-familien slo seg til der og begynte etter hvert å trives. Og teatrets magi snek seg innpå dem. I siste scene står de alle – rotta også, så vidt jeg minnes –  hånd i hånd og synger mot publikum: «Vanliga rosor är bleka, mot en handmålad rosenkuliss…»

Da er teatret blitt større enn livet, og dette var som sagt svære ord. For nå er vi jo ikke på noen verdensscene, bare i et skøyeraktig lokalt teater- og revyselskap som fyller 50 år.

Javel. Og nei. Lokalrevyer, og arbeidet med dem, kan da innebære dramatikk for dem det hele gjelder. Hos oss i Drøbak har riktignok gleden vært med hele tiden. Vi har ledd av andre, og av oss selv, hvilket er et sunnhetstegn. Og det skal vi fortsette med.

Drøbak Studiescene har ved 50-årsjubiléet ønsket å få ned på papiret en beretning om de 50 år. Jeg har hatt gleden av å skrive den.

Øystein Øystå.

Urtiden 1934-49

«I Drøbak slipper man aldri opp for stoff. I Oslo kan man bo en leiegård i årevis og ikke engang vite hva naboen heter. Her ute kjenner man derimot intimt bortimot 250 mennesker, og disse representerer 2500 forskjellige mennesketyper som spenner over hele skalaen. Her vet vi ikke bare hvem som banker kona, men også hvorfor.»

Sa hele Drøbaks «Hockey», Sverre H. Christophersen i 1960 i et intervju med hele byens «McAndrew», Charlie «Lulle»Andresen. Man holder seg med kjælenavn her nede. For nærheten er så nær, og smugene så smale at det er liksom umulig å ta Drøbak helt på alvor.

Moro i luften

Men samtidig er himmelen høy. Vi har jo både havet og horisonten like utenfor stuedøren, så klimaet er friskt og freidig og levende.

Det må bli revyer av sånt. Så meget mer som hovedstadens sentrale revyfigurer hadde hatt ett ben i Drøbak helt siden før første verdenskrig. Per Kvist, Victor Bernau, Finn Bø, Einar Sissener, Vilhelm Dybwad…her sommerbodde de og planla høstens revy på Chat Noir. Det lå moro i luften.

Det begynte allerede før første verdenskrig. På Avholdslokalet, som dengang hadde sin storhetstid i Lindtruppbakken. «Fastelavnsgildet» gikk mange ganger for stappfullt hus, én krone for voksne, barn 50 øre.

Senere oppførte de glade amatører «Apekatten», «Tre for en» og «Den tredje». Størst suksess fikk man med «Baldevins bryllup», hvor Drøbaks faktotum Anton Thoresen var både instruktør, kulissemaler og skuespiller. Inntekten kom sangkoret «Fjellklang» til gode, minnes man, – et eiendommelig navn på et utpreget fjord-kor, men det måtte være noe med klang i.

Det som skulle bli begynnelsen til noe sammenhengende noe, skjedde i 1934. Kinoen lå der den ligger idag, så der kunne saktens en revy bli født. Verre var det å bli født inn i denne verden. Fødestue og sykestue fantes nemlig ikke i Drøbak. Med andre ord: et godt formål å skaffe midler til!

Dermed ble det sånn at behøvet for en fødestue i første omgang fødte en revy, det vil si en farse, «Tante Jutta fra Calcutta». Det ble en av Anton Thoresens største suksesser, og det sier ikke lite, for han, som var selve «Mr. Drøbak»; kunstmaler, dirigent, musiker og skøyerfant hadde en finger med i det meste. Mye fint folk medvirket: Doktor Johan Mønnich, oberst Hersleb Enger – som ballettmester og solodanser – og skolebestyrer Wangensteen. Ja endog ordfører Gundersen var å se på scenen, i rollen som …seg selv. «Skuespillkunsten kan dø ut over hele verden, – bare ikke i Drøbak», skrev en henrykt anmelder i Oslo Illustrerte.

Propellen oJo

Fra Mjøstraktene kom O. Jonas Johansen som journalist til lokalavisen. Maken til revymann har vel Drøbak aldri hatt. Han skrev hele revyer og satte dem i scene og deltok gjerne på scenen ved behov. Det var ham som fikk Einar Hansten til Drøbak, etter å ha hørt ham som kapellmester ved Åsrevyen i 1934. «Kom til Drøbak. oJo» lød telegrammet Hansten fikk under en turné. Han pakket tannbørsten og kom. Og ble.

Det var Drøbak Idrettsforening som i 1935 satte opp den første revyen, «Vi avslører -!» Året etter fulgte «Fremad for seiren». En hel stab var ved å falle på plass, og pressen var henrykt med fra første stund.Og man holdt seg lokalrevyens sentrale bud etterrettelig: Ingen ondskapsfullhet! Humor og gjenkjennelse og gjerne nålestikk, men det skal ikke flyte blod i en lokalrevy. «Der er innlagt nye sketcher absolutt helt moralske og ufarlige», skrev avisen i 1935.

Og i 1936 skrev signaturen Ølver i Amtstidende – det var redaktør Aage Hansen: «I salen var det visstnok bare én mening om revyen: Den var virkelig morsom. Annen akt var om mulig enda bedre.»

«Ingen kjøttutstilling»

Ingen revy uten ballett, det var man enige om. Den slo an! Einar Hansten var kapellmester, hans frue ballettmester. Og hun «har omhyggelig unngått alt som kan minne om sparkepiker på kjøttutstilling…hun har tilsiktet understrekning av den ubevisste gratie og det naturlig vakre en vil finne hos enhver pike under 19 år, det en kaller det uberørte og duggfriske, det halvt barnslige, men forventningsfulle og vårlige», skrev pressen.

Det ble spilt revy eller kabaret hvert år frem til at krigsutbruddet forpurret 1940-premièren. Men i 1947 gikk teppet opp påny, denne gang i regi av Drøbak Røde Kors Hjelpekorps. oJo døde dessverre dette året, men i hans sted dukket en ny altmuligmann opp: Sverre H. Christophersen. «Fyr er det her!» var tittelen, og revylivet ble begeistret ønsket tilbake.

Så tok man et års tenkepause. Så mange gode krefter fantes. Kanskje man skulle stifte et eget revyselskap? Forberedende møte ble holdt 6. april 1949 med 13 (!) deltagere. «Man blev enige om å danne studiescene i Drøbak. Efter endel diskusjon blev navnet på foreningen: Drøbak Studiescene. Medlemskontingenten blev fastsatt til kr. 5.- pr. år», leser vi i protokollen.

Den 2. november samme år ble så Drøbak Studiescene formelt stiftet på Villa Parr, med Einar Hansten som den første formann. Navnet forteller at man nok hadde tenkt seg mer enn «bare» revy. Og nå er et annet uvisnelig navn i Drøbaks teaterliv kommet på scenen, eller iallfall i styret: Ester Nordberg Andersen. Henne kommer vi tilbake til. For nå har man fått sitt eget teaterselskap. Tid for å skjerpe seg ytterligere!

«Middelalderen», 1949-79

Det nye styret i Drøbak Studiescene nølte ikke lenge. Allerede i april 1950 gikk teppet opp for «Hva Nå?», som høstet mye ros, særlig balletten. Og et heilnorsk innslag mot Bjarne Østmarks bakgrunn av blå høyfjell; et nummer som «avsluttedes med sang av frk. Jørgensen og Johansen,» skrev en begeistret lokalpresse.

Andre kjente og populære navn på scenen var Annie Treider og Reidar Rønningen. Og utstyrsrevyen «Fantasi» i 1952 ga «en ny stjerne på amatørhimmelen i Drøbak, nemlig Wilhelm Isaksen. Han har et utmerket organ og et velegnet sceneytre…skaperen av fantasimennesket Fantomet har utvilsomt tatt modell av Wilhelm Isaksen.»

Om man viste handlekraft på scenen, visste styret å sette tæring etter næring. «Besluttes å anskaffe en avisutklippmappe», forteller protokollen fra årsmøtet 16. mars 1951…

I april 1951 arrangerte man kabaret i kinosalen til inntekt for kreftsaken. «Den innbragte kr. 1.990.-, og foreningen la til resten for å nå summen kr. 2.000.-, som blev sendt til innsamlingen gjennem Dagbladet, Oslo.» Omtrent samtidig med dette reduserte styret årskontingenten i Drøbak Studiescene til to kroner, – men innførte en «innmeldelseskontingent» på fem kroner. To år senere ble kontingenten påny satt til en femmer.

Revyen «Fantasi» «blev oppført 4 gange for fulle og nesten fulle hus. Etter premièren selskapelig samvær på Britannia.»

Reidar Rønningen var formann en kort periode, men ble syk, Hansten overtok igjen, og så overtok Wilhelm Isaksen. På medlemsmøtet 18. november 1953 ble det diskusjon. Styret hadde nemlig innkjøpt en magnetofon. Dette burde vært drøftet på et medlemsmøte, mente noen.

Magnetofonen var i full stand

«Det blev besluttet å kjøpe magnetofonen i h.h.til styrebeslutningen. Det framkom på møtet at apparatet var skadet, men at vi kan overta det i perfekt stand og med 4 hele ubeskadigede bånd, da magnetofonen var i full stand ved revyens slutt.»

I 1954 planla man en ny revy, men planene måtte skrinlegges da det ikke lyktes å skaffe musikk. Imidlertid meldte Sverre H. Christophersen seg til tjeneste, og optimismen steg. Den 22. april 1955 gikk teppet opp for «Byen med det rare i» og de mange viderverdigheter ble snudd til stor suksess, med syv fulle hus. «Den kunde ha fortsatt med godt besøk, men skolebestyreren nektet et par av balletpikene, så dermed måtte vi avslutte mens vi stod på toppen», er den melankolske kommentaren i styrets protokoll. Men Rolf Kirkvaag, Leif Rustad og Kari Borg Mannsåker fra NRK hadde allerede sikret seg opptak, som et par måneder senere ble sendt i «Frikvarteret» i radio.

Samme år dukket dagens eneste revyveteran opp, med stor scenesjarm da som nå: Arne Kjøia har vært en søyle i Drøbaks revyliv i snart et halvt århundre.

Uunnværlige Ester

På årsmøtet i 1958 ble Ester Nordberg Andersen valgt til leder av Studiescenen, – og årskontingenten ble satt ned til én – 1 – krone! Om Ester må man nesten si at hun «går igjen» i Studiescenens historie. Med en aldri sviktende innsatsvilje, en uoppslitelig optimisme og et praktisk håndlag som var gull verd, var hun uunnværlig ved en rekke revyer. Og da Studiescenen gikk inn i sin lange pause fra 1967 til 1979, var det Ester som loset foreningen og teatertanken gjennom alle farvann. Det var nok av dem som i denne perioden mente at det var best å nedlegge hele Studiescenen.

Ester sa nei hver gang, og fikk det heldigvis som hun ville, omenn med nød og neppe ved et par anledninger. Skal noen enkeltperson takkes i ettertid, så er det henne. Hun holdt både kulturutvalg og andre foreninger varme. Takket være at Studiescenen var med i DIMS – foreningene som arrangerte de populære danse- og underholdningskveldene i Badeparken – satt man slett ikke så dårlig i det rent økonomisk.

Hvor gjerne skulle ikke dagens revyartister ha gått på scenen og visst at Ester satt i salen!

Sitt tiårsjubileum feiret Studiescenen med «Fem på» vinteren 1960. Også denne gang sto Sverre H. for både tekster og instruksjon. Bjarne Østmark slo alle rekorder som teatermaler, og Ester Nordberg Andersen var en selvfølgelig kostymesjef. Et hovedpoeng var sammenslåingen mellom frøken Frogn – Tulla Andersen – og herr Drøbak, Arne Kjøia, til tonene av «Den lille paviljong»…

I 1964 var man begynt å snakke om bro over Drøbak-sundet, og Studiescenen dro til med revyen «Bro, bro, brille» med en rekke knalltekster. Blant dem var McAndrews «Beklager, det er ingen drosjer inne» og «Oss patrioter imellom», som begge er hentet frem i senere revyer. «Bro, bro brille» ble oppført åtte ganger. «Revyen blev en suksess. Dog ikke økonomisk», heter det lakonisk i styreprotokollen.

Ut på tur, aldri sur

I februar neste år dro man kollektivt til Oslo og så Edderkoppens revy «Bare jatt me’n» for å hente inspirasjon. Vedtaket om turen ble i alle detaljer referert i protokollen, også valg av restaurant til «hyggelig prat i koselige omgivelser» etter revyopplevelsen. Og så kommer det: «Videre skulle hvert medlem betale kr. 10.- som dekning for revyutgifter og restaurantbesøk…»

Ildsjelene dro også på en og annen studietur til Danmark, trolig for å søke kunstnerisk inspirasjon.

I 1966 hadde man ingen egen revy, men hjalp hjelpekorpset med en sommerrevy, og fikk stor ros for dette.

Det er morsomt å lese protokollene fra denne tiden. Å bli medlem av Drøbak Studiescene var ingen enkel affære. Man måtte søke skriftlig om medlemskap, deretter møte opp og få opplest vedtektene, hvoretter man ble gitt tid til å gruble over disse for så – om interessen stadig var til stede – å komme tilbake og bli tatt opp. Vel å merke hvis man «har vist påtagelig interesse og evner for amatørteater» (!) Minst to styremedlemmer må anbefale søknaden, og full stemmerett oppnår man først etter to måneders medlemskap. Hårda bud! Årsaken var nok at pliktene effektivt ble fordelt på medlemmene. Ingen gratispassasjerer takk!

Etter revyen «Vi lufter ut» i 1967 havnet som nevnt revyen i Drøbak på sotteseng. De kommende årene er det ildsjelen Ester som gir pasienten kunstig åndedrett. «Styret har hatt et slitsomt år uten å kunne vise til noen resultater for Studiescenens arbeide,» leser vi i årsberetningen for 1973.

Reddet!

På årsmøtet høsten 1975 blir det så endelig vedtatt:: «Drøbak Studiescene oppløses ikke.» Man trådte vannet en tid. Den 25. oktober 1978 blir det holdt et ekstraordinært møte for «dom sista entusiasterna», hvor samtlige åtte var til stede. Et brev er innløpet fra nyansatt kultursjef Olav Sandsmark: Kunne man ikke reorganisere Drøbak Studiescene?

Og så får hun lønn for strevet, da lærerne Øystein Haugan og Tor Øisang, begge med revyerfaring, i 1979 fører stafettpinnen videre, under ledelse av Studiescenens nye formann Jan Erik Klynderud. Forberedelsene til «Til lykke med dagen» starter, med veteranen Arne Nordberg Andersen som trygg og beroligende scenemester for den nye generasjonen som nå rykket inn.

Teppet gikk opp for tredje hovedkapitel. Atter ble det revy i revybyen. Kunne den hete noe annet enn «Til lykke med dagen»?

«Vår egen tid», 1980 –

Det begynte med innflyttere denne gang. Kanskje ikke så rart, det er mange av dem i Drøbak. Og de er begeistret over sitt nye hjemsted. Oskar Kvåle satte umiddelbart ord på dette, i visen som ble en klassiker nesten før applausen hadde lagt seg:

Drøbak er stedet, vi trives her nede,
Drøbak er stedet hvor vi vil bo…

Revyen hadde sånn sett to hovedpersoner. Den ene var rådmann Saxebøl, som hadde mange eiendommeligheter. Blant annet feiret han – sa ryktet – bare én høytidsdag i året, nemlig Beethovens bursdag. Så rakk man ikke komponistens store dag i desember 79, og premièren ble i stedet 2. februar 1980. Men da var det også gjort. En hærskare unge, virkelig unge talenter formelig slåss om plass på scenen, og det ble klart at også enkelte mere voksne gjerne ville være med videre, selv om nervene lå tykke og synlige utenpå dem. Det viste seg at Oskar hadde rett: Det kan vi, det kan vi. Og pressen fulgte opp: «En profesjonell lokalrevy, verdig enhver som måtte mene seg berettiget et medlemskap i Drøbaks kulturelle elite – og det gjør jo de fleste som bor her nede i strandkanten.»

Ung mann finner sin plass

Revyen hadde igrunnen enda én hovedperson: Bjørn «Ausjen» Johannessen. Han bragte publikum til sammenbruddets rand med sin uhemmede dødsforakt for rampelyset, blant annet som Drøbaks Dave Allen. Dessuten sto det klart for de fleste at 15-årige Kjell-Morten Gustavsen hørte hjemme på scenen. Der har han heldigvis fortsatt, til glede for Drøbaks trofaste revypublikum.

Det kunne se ut som om revygleden hadde bygget seg opp i det stille. Påny fulgte det rene ras av revyer og kabareter. Allerede høsten 1980 var det kabaret sammen med Dal Sangkor, en munter-musikalsk cocktail med barber-shop og nyskrevne viser. Tittelen, «Dette må du ikke gå glipp av» skyldtes visstnok en misforståelse i Amtidendes annonsesetteri, skjønt gudene vet. Stemningen var iallfall fin, med rutete duker og tilsynelatende vinglass på scenen, som avfødte et arrig avisinnlegg fra en leser.

Men det var saft. Helt sant! Det kan bli revynummer av sånne reaksjoner.

«Kjell-Morten Gustavsen er rett og slett ubetalelig i alle roller. Hvilken scenesjarm den gutten har!» skrev pressen etter premièren på «Nevroser ved fjorden» – et blinkskudd av en tittel i rosenes by! – i februar 1982. Jan-Kåre Øien hadde gjenskapt Drøbak torg på scenen, og «Fruene ved fjorden» av Lars-Helge Myklebust, med Anna Nesje, Anne-Lisbeth Simonsen og Anne Getz Mørk som frustrerte båt-enker vakte gjenkjennende latterbrøl fra salen.

Da Evert besøkte Drøbak

Ingen utfordring for liten, ingen for stor. To av oss tok frimodig fatt i selveste Evert Taube og hans viseskatt, omenn i stor respekt for mesteren selv. Hadde Evert noensinne besøkt Drøbak? Var det iallfall ikke lov å anta at hans personer, hendelser og steder hadde paralleller her i Drøbak? Jo så sannelig.

Kafékabareten «Evert i Drøbak» på Reenskaug traff byen rett i hjertet. «I sønnavind smiler en sommerens by», «En kveld borti Vindfanger’n traff jeg ei rype, ei virkelig raff ei, som sa at a levde av solskinn og sang…» Publikum gynget med, noen knuste visst en tåre også, og kabareten måtte gjentas året etter.

Her fikk Dusteforbundets president sin hyllest: «Min venn, herr presidenten, som bor i Drøbak by; merkverdig er hans verden og milevidt hans ry…» Og Fritiof i Arkadien ble til «Kadetten går i bad igjen».

Det store nummeret var visen om hardhausen og fergekvinnen Jacobine, som på melodien «Flickan i Peru» er og vil forbli en klassiker.

Men når stormen spilte opp så hele havet sto i kok
og selv losen søkte ly bak Lehmanns kai,
var det jeg som sprang i båten og som sundet overtok
Jacobine sto rede for en prai! …
Gamle Drøbak, gamle by, med ditt sagnomsuste ry
Jacobine synger sangen sin påny!
Jeg forærer deg min vise på en enkel melodi
fra en tid som for alltid er forbi.

Selv hovedstadspressen gikk nesten av skaftet. «En frekk liten genistrek», skrev Arbeiderbladet, og Aftenposten var enig.

Snurrebasse og akvarium

«Kabelaktig!» ble tittelen på 1985-revyen. Nær-TV var et hett tema i tiden. Ny Visjon fikk gjennomgå, Elin Håkonsen sang om snurrebassen til Terje Kristiansen i filmen Høvdingen: Det vakke at’n hang og slang, det var måten som’n hang og slang på…men aller ellevillest var vel scenen hvor hele Drøbak ble ønsket velkommen inn i akvariet – med Eivind Smith som en mektig kong Neptun. Jerikos murer vaklet.

Oskar Kvåles og Pål Mørks «Drøbak Fiskebasar», en kjærlighetserklæring til brødrene John og Kåre Evensen på Torget, hentes ennå frem når Studiescenens folk synger sammen i sene kvelder. «For Drøbak Fiskebasar har solgt sin siste makrell, en blomst i bybildet tar med Drøbak farvel».

Og så forsøket på å gjenopplive nedlagte Drøbak Jazzklubb: Sent vil man glemme den sort-draperte kisten i avslutningsscenen, hvorfra byens apoteker Arne Bentel møysommelig kløv opp med sin trombone og falt nydelig inn i Svein Lindemarks orkester, til tonene av Tommaso Albinionis Adagio.

Men jazzklubben forble i kisten…

Da Espen opphevet tyngdekraften

«Bill. mrk. Småby» i 1987 er kanskje den av samtlige revyer som har budt på flest perler. For første gang i denne sammenheng dukket også Espen Olafsen opp på scenen, som han nesten ikke fikk lov å forlate igjen. Tina Johansen og Ole Christian Øen sang «Et lite rosa hus i Drøbak», enkefru Pedersen i Kjell-Mortens skikkelse anstilte sine første betraktninger over et regelmessig liv, og Drøbak City fikk noen stikk. «Tenk så vittig, Drøbak City, ligger midt i det feiteste Frogn!»

Åge Eggums kulisseløsning var strålende og genial. Og gratis. Den var hans gjenytelse for visa om lensmannens fyrverkeri-angst, i nummeret hvor Espen opphevet tyngdekraften og løp oppover sceneveggen. Fotsporene sto der i ti år!

I 1988 fylte DFI 70 år, og Studiescenen trådte til med «På Sidelinja», hvor den evige entusiast Mads Unneberg fikk sin fortjente hommage – som også medaljekongen over alle skimestere, Hans Petter Glenne. Og da Anita og Trude Torp, Kikk Scheen, Line Stokholm og Wenche Stageboe dundret over scenen i nummeret «Kjerringfotball» fikk nok fotballgutta litt å tenke på.

Mangt og mye i Drøbak er bevaringsverdig. Da Studiescenen i 1989 rundet 40 år, fikk revyen tittelen «Bevares!»

«Den femte statsmakt»

«På en måte har Drøbak-revyen vært en ekstra vaktbikkje mot snobberi, dumhet og griskhet. For eksempel må vi politikere passe oss så vi ikke får oss en velfortjent kilevink..Slik blir revyen viktig også på et annet plan, på linje med pressen, som ofte kalles den fjerde statsmakt.

Jeg vil derfor utrope Drøbak-revyen til «den femte statsmakt»», skrev ordfører Bjørn Loge i en engasjert hilsen i programheftet til «Bevares!» Og kultursjef Olav Sandsmark fulgte opp, ikke så snaut heller: «Drøbak Studiescene må bevares til evig tid.»

Ingen tvil om at Drøbak-revyene har tatt fatt i både folk og røvere, etter hvert som de har fortjent det. Men det er sjelden man har slått til så sterkt som i det flotte nummeret om Storgatens nye byggekoloss, reist på branntomten etter det koselige Britannia Hotell. Kjell-Morten sang Harald Thorstensens sterke tekst på melodien Rule Britannia, – og da hele ensemblet med ett manifesterte seg på scenen med sine lungers fulle kraft i «Riv Britannia!», ja da var det flere enn kommunens ordfører som hoppet høyt i stolen.

Å rive Britannia-bygget var nok ønsketenkning i overkant, men folket på scenen fikk iallfall sagt hva de mente om denslags byggeskikk. Det kjentes godt!

Og så Julehuset da – Johansens Åpenbaring, hvor Oskars ord-ekvilibrilisme feiret nye triumfer:

Å selge julepynt, det sier Johansens, det er det kuleste som man kan gjøre
å selge jul i juli det er mulig hvis man har en julesang som går i øret –

så julesalget går med juletrall imellom juletroll og julemus
i Johansens kule julehus,
i Johansens kule julehus…

Broen over fjorden var stadig et uromoment. Instruktøren Nina Brodersen ga alt, og man krabbet og krøp og målte og fantaserte. «Stakkars små i Hurumland, kan ei se med sin forstand, hele herligheten på den annen strand…» Båtforeningens barske bryggeseilere fikk sitt, i likhet med utbyggingskåte Venstrefolk i DUS og golferne, den nye fritidsadelen.

Cathrine Langlie, Anne Berit Millstein og Kjell-Morten skapte latterkaskader med Lars-Helges «Gourmet-maraton». «Her ser’u tre levende feite bevis på at Drøbak er blitt restaurantparadis.»

Den proffe sommeren

Dermed nærmet «den proffe sommeren» seg, hvor revyselskapet «Glade Drøbak» kom, så, vant og forsvant. Revyen «Jul i juli» på Britannia-torget faller forsåvidt utenfor Drøbak Studiescenes virksomhet, men bare forsåvidt. En god del av tekstene hadde lokalt opphav. Og ikke minst var det Studiescenens egne stjerner som reddet showet da Mari Maurstad, Anders Hatlo og andre «stjerner» trakk seg bare et par uker før premièren. Med enorm bravur rykket Drøbaks egne artister inn og gjorde antagelig jobben bedre enn proffene kunne ha klart: Siv Klynderud, Tina Johansen, Line Stokholm, Trude Torp, Kjell-Morten Gustavsen, Pål Røvig, Espen Olafsen og Ole Chr. Øen fikk Oslopressen opp i stående. «Var jeg teatersjef på utkikk, ville jeg legge veien om Drøbak nå», skrev for eksempel Dagbladet.

Oslo-publikummet uteble pga manglende kjendisfaktor. Men det var verst for dem, og det skal her ikke stures over nå. For «Jul i juli» viste til fulle at de kreftene Drøbak Studiescene har fått utvikle, kan måle seg med de aller fleste.

Så i 1991 var det Studiescenens tur igjen. Denne gang ikke med revy, men med «Tatt av vinen», en morsom og lokalpreget parafrase over klassikeren «Arsenikk og gamle kniplinger». «Når mørket sakte senker seg, og siste badegjest forsvinner, og marka får et lag av rim, og fugler flyr sin vei, – Da har Drøbaks gamle tanter satt ut et lite rykte: «Kos’lig Drøbakhus til salgs med have, kjeller og med sjel». (Inge T. Hansen)

Allerede neste år, så å si utenfor tur, samlet man en rekke blinkskudd fra tidligere revyer under den dobbeltbunnede tittelen «Vel bevart!» Ut fra tankegangen om at de fleste ser en revy bare én gang, og i ønsket om at ikke alt skulle gå i glemmeboken, fikk publikum her gjensyn og gjenhør med mye av det beste siden 1980.

Mange unge slapp til under 1993-revyen «Småskjær i sjøen». Det var neppe noe generasjonsskifte, men en fornyelse, spennende i seg selv, og løfterikt for fremtiden. Bekymringen for Drøbaks fremtid kom til uttrykk også denne gang, blant annet gjennom Oskars vise om Torget.

«- men hevnen er søt må jeg si»

Skyene hang tunge over Drøbak sentrum også i 1995. Hva skjer egentlig med sentrum – gatene skal jo endres fullstendig, og trafikken, og Torget, og miljøet …? Revyen fikk tittelen «I Torg og Glede».

Lars-Helge Myklebust trådte tungt til med tekster. Det er jo en personlig sak hva man minnes best. Men hans trailersjåfør sitter godt den dag i dag, også fordi «fyrverkeriet Jan Alden» (AA) som vanlig ga alt for publikum:

Jeg er ganske tuslete av meg
er kortvokst og har allergi.
De kalte meg «Fjerten» som liten.
Men hevnen er søt må jeg si

når jeg velter i land ifra ferga
min atten tonns trailer med gift,
og ruser opp motor’n og kjører
for fullt med eksosen på vift…

«I Torg og Glede» var full av gode nummere. Mobiltelefoner, parkometervakt, kølapper og røykere er kanskje nærliggende temaer, men når de gis en lokal vri av gutter og jenter som trives på scenen, da blir det….ja, da blir det revy. For eksempel i den elleville «Sandkassa», hvor bygdas politikere uten tvil gjenkjente seg selv, neppe bare med begeistring.

En revy er mere nærsyn enn langsyn. Derfor fokuserer man på det nære, på det lille i det små, – og av og til kanskje på det store i det små. Med sentrum oppgravd og borgerne i brysom balansegang over pukk og søle, ble 97-revyen døpt «I hull og hast». Sangstjerner har egentlig aldri manglet i Drøbak Studiescene, men når Torild Lia, Jan Alden og Astrid og Helge Myklebust dro til med «Sangstjernenes glansnummer», ja da skulle Operaskolens opptakssjef ha vært i salen.

Velgerens evige dilemma ble til «Hokken ska’n godblunke tel». Her var sæggere og havfruer, tribuneslitere og brostensleggere, ja endog Steinar Bastesen fikk sitt, hvoretter han dukket opp på en forestilling og straks tok scenen i besittelse.

Amtas utsendte beklaget seg på trykk over å ha fått kjeft av sjefen for uskarpe bilder fra revyen og forsvarte seg rent faglig med at «rystelser samt feil fokusering var ikke til å unngå…»

Og så ble sentrum omsider i orden. Folk kunne gå i gatene som før, bare enda bedre og bredere. Og ensemblet kunne synge av fulle hjerter og full hals det de ønsket aller mest, i Oskars tekst:

Velkommen! Bienvenu! Welcome!
Marstrand og Minnesund, Moskva
Røros og Roma, Ghana og Gol
Kom hit til Drøbak, kom og bli glad:
Velkommen! Bienvenu! Welcome!
til vårt miljø, til vårt miljø
til vårt miljø…